Kan to skritt fram og to tilbake likevel være å bevege seg framover?

Det er en stund siden jeg har delt noe personlig – litt usikker på hvorfor – men kanskje først og fremst fordi jeg føler det er lite å fortelle…

Det er frustrerende å vente – vente på å bli bedre. Enn så lenge, er dette så godt som det eneste jeg gjør – vente!

Innimellom kommer det gode dager – eller gode perioder. Først er jeg redd for at det går fort over – og prøver å ikke glede meg for mye. Men akkurat i det håpet titter fram, smeller døra igjen og jeg er tilbake til det vanlige igjen. 

Da et det enda litt verre enn før den gode perioden – i hvert fall noen dager. 

Dette gjør at det er så vanskelig å glede seg over de gode dagene – men håpet er jo at det skal gå kortere mellom de gode periodene – og at disse gode periodene sakte men sikkert skal vare lenger. 

Så selv om det er vanskelig å se, beveger jeg meg nok med ørsmå museskritt i riktig retning – selv om det aller mest føles ut som å stå stille. 

Det er i hvert fall lov å håpe – og så lenge legene sier at de fortsatt håper på at jeg kan bli meg selv igjen – håper jeg også!

 

Takk for at du leste<3

#tanker #vente #håp

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg