Prosjektet startet allerede i januar – og jeg har lenge tenkt at jeg skal skrive om dette, men først nå er jeg helt klar for å dele.
Fjoråret ble avsluttet med en konklusjon som jeg hadde ventet lenge på. Endelig kunne de utfordringene jeg har slitt med helt siden operasjonen i august 2015 få et navn – en permanent hjerneskade. Sunnaas’ konklusjon var brutal, men sånn er sannheten noen ganger. De var fantastisk grundige – og jeg var gjennom mange undersøkelser og samtaler med fagfolk som forstod alt jeg fortalte – og vet hva de gjør. Det var vondt å gjennomgå alle de testene, akkurat fordi de fikk fram de resultatene jeg har merket så lenge. Jeg håpet så inderlig at jeg kunne bli som før – at problemene var knyttet til hodepine og trettbarheten (fatigue), men de var tydelige på at problemene var relatert til det området jeg ble operert i. Håpet jeg har nå, er at kapasiteten øker og at skaden kan blekne.
Jeg tok med meg en vanskelig sannhet hjem – men samtidig noen verktøy for å komme meg videre. Jeg måtte rett og slett prioritere ennå hardere. Mer hvile og mindre aktiviteter – og et klart skille mellom hvile og aktivitet. Mange har nok merket at det har vært få nye oppskrifter og færre makroner. Ikke alle endringer har vært enkle – men jeg har sett resultater. Nå bruker jeg mindre smertestillende, har mindre hodepine og litt mer krefter. Det har vært viktig for å forberede meg til et nytt opphold.
Om fire uker skal jeg tilbake på Sunnaas til kognitiv rehabilitering – det er jeg utrolig takknemlig for! Da skal jeg være der i hele fem uker – og det blir veldig spennende. Da får jeg hjelp til å finne mitt beste jeg – og så bli kjent med henne.
Det eneste jeg vet er at hun er helt lik på utsiden, men litt annerledes inni. Hun er like glad i alle rundt seg, men har færre krefter til å vise det. Hun er full av ståpåvilje, men kan ikke gjøre alt hun vil. Hun sier takk for maten når hun mener unnskyld – og skaper mye latter hjemme. Hun elsker jobben sin, men vet ikke om hun kan komme tilbake. Hun er like sta, men husker ikke alltid hva som er rett. Hun digger å være håndballtrener selv om hun glemmer hvor mange det skal være på banen. Hun elsker fortsatt å bake – men tiden strekker ikke til. Hun legger seg tidlig, selv om hun hater det. Hun strikker i stedet for å “surfe” på mobilen, selv om hun synes strikking er kjedelig. Hun hviler og hviler, bare fordi hun må. Hun vet ikke lenger hva hun kan få til – selv om hun vil…
Forhåpentligvis gir oppholdet Sunnaas noen svar – andre ting tar det kanskje lenger tid å finne ut av. Målet for 2018 er at kursen kan stilles inn mot et oppnåelig mål. Så skal jeg gjøre alt jeg kan for å holde kursen stø, selv om den veien går bratt oppover – for jeg gir meg ikke!!
Takk for at du leste!
